Kontant kaos

Trives som hjemmepappa. Stadig færre kvinner velger kontantstøtte, viser tall fra NAV. Samtidig har det i løpet av kort tid skjedd en økning av menn som mottar kontantstøtte. 10% av kontantstøttemottakere er menn. Fra 2007 til 2008 var det en økning på 7,5 %. Oppgangen er sterkest i Vest-Agder, Aust-Agder og Oppland.


Hjemmeværende kvinner har lav status. Kvinner som frivillig velger å være hjemme blir ofte stemplet som gammeldagse og lite ambisiøse. Politikere bruker negative karakteristikker som ”kvinner tilbake til kjøkkenbenken” og gir hjemmeværende mødre stempel som ”late og udugelige.” Dette synet fremmer etter min mening et gammeldags kjønnsrollemønster og er ikke spesielt nytenkende. Hvorfor ser man utelukkende på ordningen som noe som skal få kvinnen til å være mer hjemme med barn? Burde vi ikke heller fokusere på at de som velger bort en inntekt for å bruke tiden til noe så verdifullt som å ta vare på egne barn, gjør noe viktig – enten man er mor eller far? Og dersom man fortsatt er i mot ordningen – hva med å komme med noen gode alternativer og anerkjenne småbarnsfamiliers behov for å ta det rolig?


Fordi familie er viktig! En undersøkelse utført av HR-Norge i samarbeid med Ennova viser at 7 av 10 nordmenn synes det er vanskelig å kombinere jobb og familie. 1 av 5 opplever stress grunnet ubalansen mellom jobb og fritid. De fleste ser problemet, men har vi løsningene, og er de tilpasset dagens samfunn? Likestillingskampen på 70-tallet dreide seg mest om å få kvinnen over på mannens arena. Jeg tror nok at kvinnekampen på den tiden var tilpasset et patriarkalsk samfunn som måtte endres. Kanskje var fokuset for ensidig?


Følelsesladet verdidebatt. I ulike nettforum for mammaer, diskuteres dette temaet ofte. Argumentene står i strid med hverandre og debattkulturen er i denne sammenheng preget av tydelige fronter. Det handler om våre barns oppvekst, våre prioriteringer kontra barnets behov, hva samfunnet trenger av skattepenger og hva arbeidslivet forventer av sine ansatte. Her er det med andre ord en kime til mange interessekonflikter og det er nettopp her våre verdier kommer tydelig frem. Jeg merker når jeg deltar at jeg har et behov for å forsvare MITT valg, nettopp fordi jeg ønsker det beste for mine barn, og dersom noen stiller spørsmål ved dette, så berører det noen følelser.

Kontantstøttens tilhengere påpeker ofte at barn i dagens samfunn opplever for mye stress i hverdagen. Jeg er enig i at det er et altfor stort karrierefokus og at barna må tilpasses foreldrenes hverdag. Men jeg tror ikke nødvendigvis dette har med barnehagene å gjøre. Jeg tror det har litt med at vi trenger et annet fokus, og at arbeidslivet i større grad må anerkjenne småbarnsforeldres omsorgsforpliktelser. For eksempel er det i enkelte land vanlig med "siesta", dvs. et par timer fri på dagtid slik at familien kan komme sammen og spise lunsj. Jeg sier ikke at dette skal være løsningen, men viser bare til et eksempel.
Kontantstøttens motstandere påpeker ofte at vi lever i et velferdssamfunn som er avhengig av at folk jobber, og at ikke barn nødvendigvis har det best sammen med mor.

Etter min mening finnes det dårlige foreldre i begge leire: det finnes egoistiske karriereforeldre som bruker barnehagen som substitutt, noe jeg også ser som ansatt på SFO. Samtidig finnes det dårlige hjemmeværende foreldre som plasserer barnet foran TV-en i stedet for å være ute. Heldigvis tror jeg at de aller fleste foreldre er gode foreldre. Derfor er jeg tilhenger av valgfrihet – fordi jeg har tillit til dagens foreldre uansett hva de velger.

Dårlig barnehagepolitikk. Dersom dagens barnehagepolitikk fortsetter er jeg bekymret for den oppvoksende generasjon. Dagens regjering ønsker å kutte kontantstøtten, og anerkjenner bare barnehagen som omsorgsinstitusjon. Dette er etter min mening noe vi alle taper på. Det vil føre til færre hjemmeværende foreldre, økt barnehagekø og dårligere barnehager. Jeg har snakket litt med styrer i våre barns barnehage og hun sier det er store problemer å få tak i kompetent barnehagepersonale fordi man har satset på kvantitet og ikke kvalitet. Valgfrihet er etter min mening det beste for alle parter og for samfunnet som helhet - kombinert med økt fokus på barns beste og familien som viktig.


Et alternativ til kontantstøtten – noe vi alle kan forenes om? Finnes det alternative løsninger på dagens ordning? Min personlige mening er som følger: en tredeling av foreldrepermisjonen, på 6-6-6. Det vil si, 6 måneder til mor, 6 måneder til far og 6 måneder som er valgfrie. De som fortsatt ønsker å være hjemmeværende med poden etter halvannet år, kan ta ut permisjonen som tidskonto, dvs. at permisjonen forlenges, men man mottar et mindre bidrag månedlig.
Jeg tror dette vil være en god løsning for barna, foreldrene og også av samfunnsøkonomiske grunner. Hvorfor?
1) Det er positivt for likestillingen, samtidig som ordningen også anerkjenner familiens suverene rett til selv å bestemme hvordan de skal tilrettelegge hverdagen.
2) Politikerne har ikke klart, og kommer heller ikke til å klare, å få til full barnehagedekning i løpet av nærmeste fremtid. Tiltaket vil utsette barnehagesøkingen, og dermed frigjøre flere plasser.
3) Kanskje vil det føre til flere hjemmepappaer og flere pappaer som jobber deltid? Hvorfor skal likestillingen i så stor grad handle om å få kvinnen over på mannens arena og ikke motsatt? Trenger vi egentlig to inntekter fra full jobb? Etter min mening er det bare med på å opprettholde en forbrukermentalitet som ikke er sund.


Hva mener dere?


Bør vi opprettholde dagens ordninger som de er?


Er det noen som ønsker å fjerne kontantstøtten fordi dere er grunnleggende uenig i ordningen, men ikke øke fødselspermisjonen?


Er det noen som ønsker et annerledes alternativ, noe lignende det jeg skriver ovenfor?

De har ulike meninger om kontantstøtten:

http://mammadamen.blogspot.com/2008/11/ettringer-for-unge-til-barnehage.html

http://lenestyle.blogg.no/1240168301_kontantsttte_full_bar.html

Personlig er jeg litt skeptisk til en sånn obligatorisk fordeling av permisjonskvoten. 6 måneder hvor man blir nødt til å forlate hus, barn og mann er litt i overkant mye, synes jeg. Jeg kommer umiddelbart på to grunner til det.

1. Amming. Her i huset har far litt problemer med å gro pupp på kommando. Jenta mi på 19 måneder får fortsatt pupp flere ganger i døgnet, noe som er viktig for oss både av helsemessige og tilknytningsmessige grunner. Om jeg skulle gå ut i jobb/studier etter mine 12 måneder hjemme (hvorav nesten en av dem var før termin), så ville hun være 11 måneder gammel når jeg dro og ble erstattet av en forholdsvis puppeløs far. Det anbefales at WHO at barn ammes frem til de er to år. For min del ønsker jeg sterkt å fortsette frem til selvavvenning, noe som ville blitt vanskelig om jeg for det første var borte åtte timer om dagen og dertil var avhengig av en god natts søvn fordi jeg skulle tidlig opp og fungere gjennom arbeidsdagen. Flaske og pumping har vi aldri vært noe gode på, hun nektet fra hun var 5 uker og jeg er ikke særlig pump-bar.

2. Tilknytning. Når ungen min var 11 måneder, var hun på sitt mest "mammadaltete". Hun hoppet over hele den separasjonsangst/fremmedfryktfasen man gjerne forventer i 7-8-måneders alder, og begynte ikke å vise tilknytningsatferd i noen stor grad før hun var omtrent ett år gammel. Hun trengte meg der da, og jeg tror ikke det ville være heldig om jeg plutselig skulle bli borte store deler av dagen hennes på akkurat det tidspunktet. Et brått bytte av omsorgsperson midt i den sterkeste tilknytningsdannelsen er kanskje ikke det beste. Da setter man voksnes behov over barnets, og hensikten forsvinner.

Alle unger er forskjellige. Alle foreldre er forskjellige også. Og jeg tror, som du, sterkt på valgfrihet.

Mitt drømmescenario er at man rett og slett får muligheten til å velge akkurat det som passer familien best, fullstendig uavhengig av økonomi og sosiale forventninger. Kontantstøtten er viktig på to måter. For det første gir den (om enn bittelitt) mer økonomisk spillerom, og for den andre gir den et signal om at barneomsorg er verdt noe i samfunnets øyne. Den bør dog økes, for å gi en mer reell mulighet enn i dag. Nå fungerer den kanskje mest på symbolplanet.

Jeg ser absolutt poenget ditt, men jeg mener dette med ammingen kan løses ved at mammaen tar deler av permen på tidskonto, eller går ned i redusert stilling.

I Sverige har de tidskonto frem til barnet går i andreklasse, det ville vært noe! Ja, de har dessuten lenger foreldrepermisjon også - tror den er et halvt år lenger eller noe sånt?

Men den må ikke være obligatorisk!

Imra skrev:I Sverige har de tidskonto frem til barnet går i andreklasse, det ville vært noe! Ja, de har dessuten lenger foreldrepermisjon også - tror den er et halvt år lenger eller noe sånt?

Men den må ikke være obligatorisk!

Jeg tror de har noe lignende det jeg sikter til, ja...