Anis dikttråd

har fått litt oppmuntring og gode ord, så jeg har lyst til å dele noen av diktene mine med dere. De er variert, og skrevet i veldig forskjellige livssituasjoner, så dere får prøve å holde ut

Skrevet etter tsunamien i julen 2004:

Glede og sorg?

Sorgen er tung, det vet i alle, men skal vi ikke smile og le? Jeg mener, livet er jo det samme, selv om en bit av hjertet er revet av sted. Hvis man skal låse seg inn i et skall for alltid, da får man jo ikke sett hva som er. For lykken lever jo fortsatt rundt oss, selv om vi ikke ser den her.

En latter er hjertets epidural, den kurerer det meste som er vondt. Det er tøft å ta steget, men lettelsen stor, når man ser at en latter ikke er ondt. Man savner selvfølgelig det som er borte, men man kan ikke alltid gå i sorg. Det er lov til å gråte, men smilet må komme, det er det som sikrer din borg.

Glede og sorg er ris på en vekt. Det vipper ved det minste gram, men skjønnheten i ballansen viser at vi må tro på at vi kan. For å gjemme smilet i sorgens mørke gjør alt så ekstra trist. Man har ikke skyld i å le av livet, det må vi vise sikkert og visst.

Så le når du gråter, og gråt når du ler, det er det eneste som hjelper oss opp. Vi ser at livet er tøffere enn vi trodde, men det er da vi ikke må si stopp. For livet er livet, det er verdt det vi får. Ingen kan forutsi alt. Vi kan ikke si det var vår skyld de døde, det var ikke vi som gjorde at de falt.

______________________

Et bilde sier mer enn tusen ord

Øynene svinner og du ser hva de sier. Hva hver eneste tanke betyr. Hennes glede er gjemt i en evigrund sirkel uten minne om alt ståk og styr. Hennes armer er brettet mot det iskalde fjeset, for ingenting er lenger å forstå. For livet blir borte mens bølgene sier det er nå de skal komme og gå.

Bølgene slår mot den nyvarme sanden, og dønningene er unormalt sene. Likevel sier kroppen til jenten at hun er liten og alene. En arm slår rundt hennes krokete kropp, for sorgen er lett å se. Hun kaster sine blomster i sinne til havet, og vreden kan vi føle med.

Jenten vil leve med sorgen en stund, vi kan se det på hennes røde øyne. Hun prøver å smile, men masken faller av, når hun skjønner at det er ingen ting hun kan gjøre. De hun elsker er borte, men hun vil ikke forstå. Det er for tungt å ta på seg sløret. Så bølgene vil fortsette å kjøle sanden, som hun i lang tid vil gjøre.

Et bilde forteller oss hva som er, og ingen kan endre på det. For tiden ble stoppen da blitsen gikk av og det minnet må vi leve med. For tusen ord er ikke alltid mye. Vi må understreke de følelser vi har, for tusen ord kan gi oss et hint, men aldri blotte det som er hjertets svar.

Så et bilde sier mer enn tusen ord, for skildringen er for alle hard. For å se sorgen i hennes øyne gjør at det er du som sitter uten svar. For maktesløsheten er en utbredt epidemi som i denne situasjonen er evig. For bildet sier mer enn tusen ord så lenge vi sier oss enig.

______________________

Sov godt, lille venn

Sov godt lille venn, det er en eviglang drøm,
en drøm vi ikke forstår. En drøm vi ikke får vite, på hverken dager, måneder eller år.

Sov godt lille venn, smerten er over.
Din vonde tid er forbi. Dine lyseblå øyne lukkes, og som lider, det er vi.

Sov godt lille venn, ditt savn er enormt.
Dine ord skulle fortsatt ha talt. Desverre kom i stedet begrepet: Dette var dømt til å gå galt…
Ingen kan forutsi alt. Vi kan ikke si det var vår skyld de døde, det var ikke vi som gjorde at de falt.

Skrevet til venner og kjærester:

Du ler, ikke sant? 2006

Du ler, jeg ser deg, ikke gjem deg bort. Jeg ser dine lepper smiler, men hvorfor løper du så fort? Jeg hører dine vitser selv, men hvorfor ler du ikke med? Skjuler du noe, vennen? Er det ting vi ikke ser? Er det smerten du tror du skjuler? Er det arrene du gjemmer vekk? Er det spørsmålene du frykter? Er det en kniv du har i din sekk? Er det mørket som venter deg der hjemme? Er det ingen lysglimt i ditt liv? Er det derfor du gråter når ingen ser? Er det derfor du opparbeider falske smil?

Jeg er ikke dum, min skatt, jeg ser du har det tungt. Jeg ser du bærer en byrde, og jeg ser du har det vondt. Jeg ser du kutter deg selv i sinne, jeg ser du lever alene, jeg ser du stenger deg bort, jeg ser du holder alt ting inne. Jeg ser du smiler, men du er så falsk, jeg ser dine øyne gråter. Jeg ser dine vitser er alene, jeg ser du snakker i gåter.

Jeg vil så gjerne at du også ser meg, at du titter frem fra ditt skjul. At du ser jeg flyr mot deg, som en liten, håpefull fugl. Jeg kan ikke gjøre stort for deg, men jeg kan smile når du ser. Jeg kan snakke med deg om livet, og de tingene du ikke orker mer. Jeg kan stryke deg på kinnet og si du er unik, jeg kan holde deg i hånden og si du er meg lik. Jeg kan kjempe din sak når du faller i bakken, jeg kan bære din byrde når du går, jeg kan være ditt lys i mørke, jeg kan være som en nysprunget vår.

Men gi meg en sjanse, la meg leve med deg, la meg ta noen av dine tunge steg. La meg holde rundt deg når du gråter, la meg holde rundt deg når du ler. Jeg kan se at det blir lange steg å ta, og jeg kan se at veien blir tung. Men jeg vil gi deg himmelen og livet tilbake, jeg vil gjøre deg evig ung. For du er alt for meg kjære, bare husk at jeg ser, bare husk at jeg alltid er her, bare husk at jeg følger med, og husk at jeg aldri vil gå noe sted.

For jeg har vært der selv min kjære venn, jeg har også sett øyne uten liv, jeg har sett mangelfulle drømmer, og så mange urealistiske smil. For jeg vet at en munn kan smile, og jeg vet at lepper kan le, men jeg vet også at øynene slukker når sjelen blir sendt av sted. Så jeg har sett deg, min kjære, jeg har sett din tunge sorg, men slipp meg inn i ditt liv så vi sammen kan bygge din borg. La oss begge le når vi gråter, la oss begge gråte når vi ler, la våre sjeler forenes så det er ekte glede de andre ser. For du er en engel i mitt liv, og for meg betyr du alt. La oss sammen løfte håpet, la meg hjelpe deg der du falt.

______________________

Sviket 2008

Voldtatt av egne prinsipper, de som før var bygget opp. Rast ned av egen moral, sviktet av egen kropp. Skjemt bort av sympati, sviktet av stolthet og tro. Hva skjedde med piken jeg var? Var det sannhet og tillit som dro?
Hva skjedde med godhet og omtanke? hvor dro min stolhet så stor? Hvorfor lot jeg tankene svikte? Hvorfor raste min selvsikre bro?

Ensom i natten jeg er, alene og kald på min sti. En vei som er tung å vandre, en liv uten noe å si. Dømt av de nærmeste kjære, alene men sammen med deg, Hva skjedde min Herre? Hva skjedde den natten med meg? Da han la sine armer på mine, og sa for alltid er jeg din. Hva skjedde med prinsipper og tanker? hvorfor lot jeg mannen inn? Hvorfor fikk han holde meg stille, la makten styre min sjel? Jeg orker ikke tanker, jeg vil ikke gråte mer.

Hvorfor lot jeg han borre mitt hjerte, fylt med frykt og forrakt? Hvorfor lot jeg han bestemme? Hvorfor denne fryktelige akt? Hvor rømte min styrke, den som alltid har stått meg bi? Hva vil de andre tro? Hva vil de andre si? De som ikke forstår, som enda ikke har sett. De som enda ikke har skreket, de som enda ikke har lett. Har lett etter meningen med livet, etter at alt er skåret bort. Hva skjedde den natten? Min barndom ble borte så fort.

Jeg står igjen med minner, som om natten kommer frem. Jeg ser han smiler fornøyd, han har gjort det igjen. Alene mot verden, det skulle ikke vært lov. Jeg hørte han kom, han visste jeg ikke sov. Han benyttet sine sjanser, så fornøyd han gikk sin vei. Alene ligger piken, alene ligger jeg.

______________________

Til de begge vender hjem 2009

Piken ligger stille, så liten hun er
Hun tenker så mange tanker, hun kunne ønske han var her
Hun ser på verden som så uendelig stor
Og hun kunne ønske hun fant veien dit englene bor

Hun tørker tårene, han gråter igjen
Det lille vesle barnet, hennes eneste venn
Alle andre har sviktet, hun skjønner dem godt
De støttet henne lenge, men hun dyttet dem bort

Hun hadde den beste, hun ser det nå
Han ventet lenge, men hun lot han gå
Hun ser på bilder, så lykkelig de var
Men hun trodde hun visste, hun trodde hun hadde svar

Hun hadde bare drømmer, og de kan man ikke stole på
Man må se realiteten, det innser hun nå
Men nå er hun fanget, og han borte for godt
Hun ser livet drukne, så smått så smått

Hun finner frem kniven, de er kjent fra før
Hun kjenner sorgen dabber så lenge hun blør
Hun skjuler alle sårene, de andre skal ikke se
Hun ser etter veien til himmelen, de vet ikke det

Og unnskyld vil ikke si noe, hennes feil har satt sitt spor
Hun kan ikke endre noe, selv ikke der englene bor
Hun håper bare han skjønner, at for henne er han unik
Og at hun unner han det beste, og håper at det blir slik.

Hun vet han har det godt nå, og da kan hun stille sovne inn
Hun sender en tanke til mannen, den som en gang kalte henne sin
Og hun kysser han stille i luften, og håper det finner frem
Og at de to kan sees igjen, når de til himmelen vender hjem.

______________________

Dette har du fortjent 2009

Natten kommer krypende på samme måte som før. Stillheten brer seg over meg, slik den alltid gjør. Tårene sukker stille, for siste gangen i kveld. Hvorfor kan du ikke se meg? Ser du kun deg selv? Hvorfor lar du meg lide, denne fryktelige sorg. Jeg var sterk der jeg bodde, men du raste min selvsikre borg. Du tok den trygghet jeg hadde, og kastet den fremfor min sjel. Du lot meg ikke få den, du slo den heller i hjel. Du slo til siste pust var borte, og mitt håp var drevet av sted. Fortjente jeg virkelig dette? Var det slik det skulle skje?

For jeg sitter her med spørsmål, flere enn du tror. Jeg prøver å formulere meg, men jeg finner ikke ord. For mine tanker er så mange, og ordene så få. Jeg visste det var vondt for deg, men måtte du virkelig gå? Så du ikke lyset, ikke et eneste sted i vårt liv? Kunne du ikke vente, se hva dette ville si? Du sier du har prøvd, men jeg ser det ikke slik. Man har ikke prøvd, når man sitter på den tjueandre mil. For enda har du ikke sett han, for den han virkelig er. For den vakre lille gutten, som sover ved siden av meg her.

Men trygghet skal jeg få igjen, man trenger ikke menn til det. Jeg skal bygge opp min sjel igjen, bare vent å se. Kjærligheten kommer nok, før jeg vet det selv. Det er ikke alltid som dette, men det er veldig vondt i kveld. Jeg savner sårt en armkrok, den som alltid var så trygg. Jeg savner å høre deg le, når jeg sier at min rumpe er stygg. Jeg trenger en som holder meg, når tårene presser på, og jeg trenger en som hvisker ”jeg vil aldri la deg gå”.

Men dine sjanser har du spilt bort, du har kastet vekk ditt kort. Du hadde esset i ermet, men du valgte oss likevel bort. Du hadde en sønn å elske, men du valgte dog deg selv. Jeg håper du er stort nok, for din sønn kan flytte fjell. Jeg håper dere sees, og at du en gang vil se dine feil, men da har vinden blåst, og jeg har hevet seil. Da har jeg funnet mannen, den som alltid står meg bi, og du vil se oss reise, og skjønne hva kjærlighet vil si. Du vil skjønne det er å støtte, selv når livet ditt er tungt, det vil være å ofre sin tid, selv når livet er ungt. Men dette vil du innse, så alt så alt for sent. Alene står du igjen, dette har du fortjent.

______________________
______________________

Det er mange, mange fler, men jeg tenker at dette er nok i første omgang

Jippi! Gleder meg til å lese dem. Jeg er ikke helt i mood, vil ikke lese dikt med en bråkete TV vedsiden av (GAH! - mannfolk )

Men jeg skal gi meg selv tid etterhvert...