Lesbiske og homofile foreldre

Homofile har vært en undertrykket minoritet i århundrer. Det er først de siste 5-10 årene at homofile åpenlyst kan fortelle om sin legning. Fortsatt finnes det nok mennesker som ser ned på mennesker av homofil legning, men kunnskapsnivået på dette feltet er blitt relativt bedre, og det ser ut som om dette er med på å bedre de homofiles hverdag.

Så har vi spørsmålet om homofiles rett til å bli foreldre. Her er det mange følelser, mange vinkler og mange meninger. På den ene siden: homofile er som heterofile, gode og dårlige mennesker. De har samme evne til å vise omsorg, kjærlighet og til å ivareta et barns behov. På samme måte som heterofile mennesker kan såre og krenke noen, kan også homofile dette. Med dette utgangspunktet kan man argumentere for at homofile på lik linje med heterofile kan enten være gode eller dårlige foreldre.

Så har du motargumentet - skal vi frarøve barnet retten til en mor eller en far? Mann og kvinne er skapt til reproduksjon. Naturen har ordnet det slik. Med utgangspunkt i dette synspunktet, vil det være viktig for et barn å ha både en mamma og en pappa. Etter min mening kan dette tolkes i tre retninger:

1) Å la homofile bli foreldre er å ta fra barnet enten en mor eller en far. Det er ikke rettferdig mot barnet.
2) Finnes det en alternativ løsning? Eks. to lesbiske kvinner ønsker å bli mødre, men de ønsker også en far til barnet. Er det i dette tilfellet mulig å legge forholdene til rette i lovverket slik at dette lar seg gjøre? Det er sikkert mange ufrivillig barnløse menn som kunne blitt med på en slik avtale. Er dette i såfall til barnets beste?
3) Er den heterofile kjernefamilien alltid perfekt? Er det så mye verre å vokse opp med to mødre, enn det er å vokse opp med en mor og en far der f.eks. den ene er voldelig eller alkoholiker?

Min personlige mening er at dette er noe vi bør diskutere i det offentlige rom på en ryddig måte. Vi må respektere de homofiles behov for å bli foreldre - og anerkjenne at denne følelsen er like sterk som blant heterofile. Samtidig er det også viktig å løfte dette frem fra barnets perspektiv. På hvilken måte skal vi legge lovverket til rette for å beskytte barnet best mulig.

Jeg har egentlig ikke så mange svar, bare mange spørsmål.

Fyr løs! Jeg vil gjerne høre deres mening!

Les også denne artikkelen fra Mammanett:

http://mammanett.no/barn_0_12_aar/familie_og_soesken/1_baby_2_mammaer

http://www.partnerbarn.org/ vs http://www.morfarbarn.no/sider/tekst.asp?id=forside

Les også disse:

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/article2257137.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3087038.ece

http://www.dagbladet.no/2009/04/27/kultur/fritt_ord/nina_karin_monsen/homofili/5939126/

Jeg har til dags dato ikke møtt et eneste barn av homofile foreldre som har lidd under de skadevirkningene som det påstås at barn av homofile utsettes for, av de som mener at homofile ikke bør få barn. Jeg tror ikke deres argumenter er velfunderte i fakta, men oppkonstruerte med det for øyet å samsvare med hva slike mennesker personlig mener er rett og galt.

Jeg har ikke selv møtt noen som har homofile foreldre, men jeg kan ikke se noe forskjell rent omsorgsmessig. At et barn har rett på både mor og far gjør jo at man burde forby skillsmisse. Et trygt hjem med to menn eller to kvinner som har gjennomgått de samme undersøkelsene som andre adoptivforeldre, er i mine øyne et like bra hjem for et barn å vokse opp i!

I utgangspunktet er jeg enig i det dere sier, og jeg mener at to kvinner eller to menn er hverken bedre eller dårligere mennesker enn de som lever i heterofile parforhold. Jeg stiller meg likevel kritisk til dette med anonym sæddonor, for jeg mener det er en menneskerett å vite sitt opphav. Så kan barnet selv velge om hun eller han ønsker å oppsøke sitt biologiske opphav eller ikke, men jeg synes muligheten skal være tilstede. Og så er jeg litt tilhenger av at den eventuelle donoren kan få en vesentlig kontakt med sitt barn - om så bare begrenset.

Det er ikke at lesbiske eller homofile som ønsker seg familie jeg stiller spm ved, for det er jeg tilhenger av at de skal få lov til. Jeg er bare skeptisk på at man skal slette alle spor. Noen barn og ungdom vil sikkert takle dette helt OK, men andre vil igjen havne i en identitetskrise og det er litt viktig å anerkjenne disse følelsene og akseptere at noen også reagerer på denne måten.

Når det gjelder mobbing, så er det først og fremst vi voksne og våre holdninger som er det største problemet. Dersom vi forteller våre barn at klassekameraten som har to mødre ikke har "normal" familie, så er det større sjanse for at våre barn mobber vedkommende. Det finnes dessuten mange barn som blir mobbet for f.eks. store ører, fregner etc, og da må man ta hvert enkelt tilfelle og ansvarliggjøre mobberen - uansett hva mobbingen går ut på.

Problemet med debatten er at den er veldig enten eller. Det er etter min mening en rekke dilemmaer med saken, men i dagens debattklima, så legges det liksom opp til å enten være 100% for eller 100% i mot. Jeg synes ikke vi bare skal basere oss på de barna som synes det er uproblematisk å vokse opp som farløse, og som forfatteren av innlegget - "Livet som ufrivillig farløs" skriver, er det jo ikke uproblematisk for et barn å vokse opp uten å vite hvem pappaen er. Det jeg er redd for er at de barna som ikke kjenner sin far får en forbudt sorg de ikke får lov til å snakke om, og på den måten få psykiske problemer fordi de ikke får bearbeidet sorgen sin. Det betyr ikke at barn som vokser opp av enslige mødre uten kontakt med pappaen sin nødvendigvis får en usunn oppvekst, men det er jo ikke ideelt? Og hvis den enslige eller de lesbiske mødrene ikke er forberedt på at dette spm kan dukke opp, så kan det jo hende at barnet ikke føler det får støtte?

Samtidig finnes det jo også barn som har en pappa som ikke er snill, så det er ikke alltid bra å vite hvem pappaen er... Det er i allefall forskjell på å fordømme homofile og deres barn på den måten Monsen gjør, og å også se saken fra flere sider. Og jeg tror virkelig at barn som ikke kjenner sin far kan leve et godt liv, men innebærer også en del av dette å anerkjenne den sorgen mange av dem sliter med? Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vet jo at mine barn kommer til å konfrontere meg med noe med min oppdragelse om 20 år, og da er det viktig at de får bearbeidet mine eventuelle feil. Det betyr kanskje at jeg får høre noe jeg i utgangspunktet har sterke følelser mot, for vi vil jo alle være gode mødre, ikke sant? Jeg må likevel være åpen for at barna kan peke på enkelte ting i deres oppvekst som ikke har vært tilfredsstillende. Det gjelder egentlig alle barn, men de som da ikke får anerkjennelse for sorgen sin, kommer vanskeligere ut av det enn de som får lov til å bearbeide det.
Samtidig skal vi ikke prakke en sorgprosess på noen som i utgangspunktet ikke føler at det er vanskelig, som forfatteren av innlegget - "Mitt liv som kosedyr."

Jeg tror det er viktig å anerkjenne disse barna - uansett hva de føler og gi dem rett og mulighet til å finne ut mer av sitt opphav, og muligens ha litt kontakt med sin far, uten at vi nødvendigvis skal forby lesbiske å bli foreldre. Det finnes liksom en gylden middelvei her et sted...

Uansett livssituasjon har vi alle problemer av varierende grad. Det er måten vi løser problemene våre som i såfall er avgjørende. De som ikke får lov til å snakke om sine problemer, får også store vansker med å bearbeide dem, fordi de ikke finner alle svarene selv. Som foreldre tror jeg en av våre viktigste oppgaver er å gi våre barn denne håndbagasjen - uansett livssituasjon, og da må vi alltid lytte og forstå våre barn.

http://lenestyle.blogg.no/1244660162_10jun2009.html#comment

Lenestyle har skrevet et innlegg om lesbiske foreldre.