Kreativmammas skriveverksted
Side 1 av 1
Kreativmammas skriveverksted
Husker dere adjektivfortellinger fra barndommen?
Vel - la oss gå et steg videre. Vi er voksne mennesker nå. Jeg skriver et lite avsnitt på en fortelling, og alle som vil kan delta. Dette kan bli skikkelig morsomt.
Let frem de små grå (hvis du har noen... )
Lek med ord. Gå inn i din kreative sjel og skap ord.
Vakre ord.
Ord om en liten fortelling.
Tar dere utfordringen?
Vel - la oss gå et steg videre. Vi er voksne mennesker nå. Jeg skriver et lite avsnitt på en fortelling, og alle som vil kan delta. Dette kan bli skikkelig morsomt.
Let frem de små grå (hvis du har noen... )
Lek med ord. Gå inn i din kreative sjel og skap ord.
Vakre ord.
Ord om en liten fortelling.
Tar dere utfordringen?
Re: Kreativmammas skriveverksted
Det regnet denne dagen i november. Maria hadde alltid elsket regnet. En perfekt dag for shopping og kafétur. Skulle hun spørre en veninne? Nei, kanskje hun heller skulle dra alene. Bestille time til hudpleie. Traske ned Bogstadveien og sette igang dagens fangst. Avslutte med kaffe latte og Morgenbladet på kafe Klimt. Favorittkafeen.
Det blåste denne dagen i november. Vinden pisket de små regndråpene i retning av Maria. De små dråpene traff ansiktet. Tidlig den morgenen hadde moren hennes ringt. "Hei, jenta mi. Jeg skal hente stolen jeg har bestilt i dag, men jeg kan ikke kjøre, for jeg har skadet kneet mitt. Kan du hjelpe meg?" "Det går nok ikke, mamma, jeg har nettopp fått lønn og skal kjøpe en ny kåpe. Kan du ikke heller spørre Lasse?"
Det var ikke mange mennesker som var ute og gikk i gatene denne dagen i november. Regnet trommet på ruten mens Maria satt og drakk sin velfortjente kaffe latte. Hun tok den nye kåpen opp og betraktet den. Den kostet mye penger, men det var likevel verdt kjøpet. Trommelyden mot vindusruten ga en behagelig lyd. Telefonen ringte.
Hun husket ikke om hun fortsatt var på kafeen eller om hun hadde gått ut i regnet da hun fikk beskjeden. Plutselig sto hun der. Helt alene. I regnet. Tårene rant i takt med regndråpene. Hun husket bare bruddstykker av samtalen. Lasses svarte golf som smalt i betongveggen. Mor død. Lasse i koma. Lenket til respirator. Kan hun komme med en gang? Verden gikk rundt. Hun pustet tungt. Så på alle de travle menneskene som hastet av gårde. Den siste telefonsamtalen gikk på reply i Marias hode. Om og om igjen. "Hei, jenta mi. Jeg skal hente stolen jeg har bestilt i dag, men jeg kan ikke kjøre, for jeg har skadet kneet mitt. Kan du hjelpe meg?" "Det går nok ikke, mamma, jeg har nettopp fått lønn og skal kjøpe en ny kåpe. Kan du ikke heller spørre Lasse?"
".... kan du ikke heller spørre Lasse? ...spørre Lasse?" Det gikk et ekko i hodet hennes. Jorden under føttene hennes revnet. Hun kjente en dyp fortvilelse. Fra denne dag, i denne time og i dette minutt forandret Marias liv seg for alltid. Her startet år 0. Livet ville aldri bli det samme igjen. Og det smertet. Smerten var uutholdelig å bære. "Er det noen der ute som kan hjelpe meg!" stemmen gikk i fistel og hun falt om i krampegråt.
Hun husket ikke hva som skjedde og hva hun sa. Plutselig satt hun der. I Taxien. På vei til sykehuset. Kåpen ble igjen på kafeen. Hun har aldri sett den siden. Det var kanskje like greit.
Det blåste denne dagen i november. Vinden pisket de små regndråpene i retning av Maria. De små dråpene traff ansiktet. Tidlig den morgenen hadde moren hennes ringt. "Hei, jenta mi. Jeg skal hente stolen jeg har bestilt i dag, men jeg kan ikke kjøre, for jeg har skadet kneet mitt. Kan du hjelpe meg?" "Det går nok ikke, mamma, jeg har nettopp fått lønn og skal kjøpe en ny kåpe. Kan du ikke heller spørre Lasse?"
Det var ikke mange mennesker som var ute og gikk i gatene denne dagen i november. Regnet trommet på ruten mens Maria satt og drakk sin velfortjente kaffe latte. Hun tok den nye kåpen opp og betraktet den. Den kostet mye penger, men det var likevel verdt kjøpet. Trommelyden mot vindusruten ga en behagelig lyd. Telefonen ringte.
Hun husket ikke om hun fortsatt var på kafeen eller om hun hadde gått ut i regnet da hun fikk beskjeden. Plutselig sto hun der. Helt alene. I regnet. Tårene rant i takt med regndråpene. Hun husket bare bruddstykker av samtalen. Lasses svarte golf som smalt i betongveggen. Mor død. Lasse i koma. Lenket til respirator. Kan hun komme med en gang? Verden gikk rundt. Hun pustet tungt. Så på alle de travle menneskene som hastet av gårde. Den siste telefonsamtalen gikk på reply i Marias hode. Om og om igjen. "Hei, jenta mi. Jeg skal hente stolen jeg har bestilt i dag, men jeg kan ikke kjøre, for jeg har skadet kneet mitt. Kan du hjelpe meg?" "Det går nok ikke, mamma, jeg har nettopp fått lønn og skal kjøpe en ny kåpe. Kan du ikke heller spørre Lasse?"
".... kan du ikke heller spørre Lasse? ...spørre Lasse?" Det gikk et ekko i hodet hennes. Jorden under føttene hennes revnet. Hun kjente en dyp fortvilelse. Fra denne dag, i denne time og i dette minutt forandret Marias liv seg for alltid. Her startet år 0. Livet ville aldri bli det samme igjen. Og det smertet. Smerten var uutholdelig å bære. "Er det noen der ute som kan hjelpe meg!" stemmen gikk i fistel og hun falt om i krampegråt.
Hun husket ikke hva som skjedde og hva hun sa. Plutselig satt hun der. I Taxien. På vei til sykehuset. Kåpen ble igjen på kafeen. Hun har aldri sett den siden. Det var kanskje like greit.
Side 1 av 1
Permissions in this forum:
Du kan ikke svare på temaer i dette forumet
|
|